«Hva kan jeg hjelpe fruen med?» Argh! Han kaller meg frue! Hvem tror han at han er, tenker jeg brasint, selv om jeg jo rent faktisk er en frue. Jeg ser pa ham. Han smiler fortsatt. Avventende. Avvæpnende. Sa kommer jeg plutselig pa mitt ærend. Jeg apner vesken og romsterer febrilsk etter den ødelagte apen mens jeg hele tiden ser pa ham. Han ser pa design-apen og den avrevne armen, samler opp kroppen og trekker brillene fra pannen og ned pa nesen før han ser pa apekroppen som om den var en liten baby. Han smiler med noe som minner om faderlig stolthet. Han liker jobben sin, handverket sitt. «Han her klarer jeg a fikse. Armen skal ha ny strikk, og det gjør ikke noe om vi skifter de andre ogsa,» sier han og ser opp pa meg med øyne som fortsatt gløder. De gløder nok for jobben, men glimtet i dem og smilet hans treffer meg rett i trusa.Fortapt. Forført. Forhekset. Uroen raser rundt i meg. Jeg tripper nervøst, men som en falk er jeg fullstendig fokusert pa byttet. Musklene og senene danser en langsom, forførende tango under huden, som pa en gaselle som arvakent vandrer pa savannen. Underarmenes svulmende, potente dans er en utvetydig og ren kjærlighetserklæring til meg et løfte om mer...Les ogsa Det skjer sa mangt...-