Det jeg hadde behov for, var en frisk bris. For øveblikket visste jeg ikke hvor jeg kunne finne den, men lykken stod meg uvanlig bi da jeg bestemte meg for en pause fra soling og handling, og ta en sangría spansk nasjonaldrikk pa en hotellrestaurant. Jeg satte meg pa en stol og ventet, betraktet de fa folkene pa restauranten. Og kelnerne. Jeg hadde ikke unngatt a legge merke til at det ikke bare var klimaet som var hett her. Overalt hvor jeg gikk, var det varmblodige mallorcanere mannfolk. Men jeg tente ikke sa voldsomt pa de selvgode machoty pene med Blues Brothers-solbriller, brytertrøyer og svulmende, glinsende, svette, oppumpede muskler. Det var akkurat som om de forventet at jentene skulle tenne. Derfor tente jeg ikke. Pa trass.Han stod ved bardisken og sa av og til ut over lokalet i tilfelle noen gjester skulle trenge ham pa andre mater enn jeg trengte ham na. Na og da løftet han litt pa skjorten pa brystkassen, luftet seg og lot meg forsta hvor gjerne han ville ta den av seg i varmen. Snart kom han tilbake med notatblokken, klar til a ta imot bestilling. Sa pa meg med høflig hevede øyenbryn og et blikk fullt av varme løfter. "Una sangría, por favor", sa jeg lavt og sa pa den fristende munnen hans, lepper jeg brant etter a kysse...Les ogsa Trollet fra Facebook.-