Hun var født inn i fattige kar, sier man i Toscana. En bondedatter. Allikevel vokste hun dem alle over hodet i skjønnhet, Cilia. Allerede mens hun som pike bar vann hjem til sin fars geiter, lyste hun opp mellom de voksne jentene pa engen. Hvor mye deiligere ble hun da ikke som kvinne! En dag fulgt vi presten, Alexander, og vi krysset høylandet med en trekkvogn og esel og oss to sorte disipler sydfra, Balthasar og jeg. Hun satt der hvit pa vognen, dit Alexander løftet henne da han tok henne med seg som fri kvinne, naturligvis. Allerede den natten la presten med Cilia. Deres Høyhet, er da lysten ikke hellig? Lever vi ikke bare en kort tid? Hun lekte med oss to disipler, til vi ikke kunne holde flodene tilbake lenger og hun tømte oss... Slik holdt det pa hele natten. Vi sov alle i en kjærlig haug av avslappet kjød. Ikke Cilia, hun sov kanskje aldri, jeg vet ikke... Det var en tid da dagene sto stille...Les ogsa Korsettet og Røkelaksen.-